Bear's Frozen Pit

Lyst til å lære deg DJing? Studio 2 i Oslo har mange gode kurs for folk på alle nivåer!
Anbefales! http://www.studiotwo.no/ 

Anbefales for likesinnede. Mye inspirasjon å hente! Fåes kjøpt på Narvesen i Oslo.
[Offisiell nettside] 

Jeg veit hva dere liker best: det som er gratis. I dag tipser jeg dere om godsaker fra to vidt forskjellige sjangere. Dette er dog ikke en premie for alle svara jeg ikke fikk i den forrige posten min, men det er vel bare ulempene med å ikke være den verste poppisblogger'n.

Den norske rapgruppen Herreløse har sluppet ut mixtapen sin "Skjelleter Fra Skapet" gratis. Den kan dere laste ned ved å klikke dere inn på bloggen deres [http://herrelose.blogg.no/], eller ved å trykke [her]. Det norske Electropunkbandet The Shitsez  byr også på en smakebit. Låta "The Next Big Thing" ble brukt i promoen for NBC sitt program "Americas Next Great Restaurant" i mars 2011, og kan lastes ned [her]. Passordet er "xxxhit-it". Kos dere med musikken og støtt favorittartistene deres.

"Nå er det på tide med nytt bloggdesign", har jeg nevnt i hytt og pine gjennom minst to av årene denne bloggen har eksistert. Så kommer det til det øyeblikket hvor jeg åpner de forskjellige fanene og ser på kildekoden, og det ender med at jeg ikke forstår en dritt. Mangler det noe der? Er det noen eksterne parametre som bestemmer bredden på tables og hvor ting ligger, eller er det jeg som er komplett web-idiot? Jeg må innrømme at jeg ikke er noen razer (racer er ut) på web, men jeg burde ikke ha noen problemer med dette her.

Noen som har peiling? Er ikke interessert i å bestille noe design elns, i tilfelle noen tror dette er en potensiell averteringsplass. I'm doing my own shit! 

Takk på forhånd. 

Nei, jeg har ikke skrevet feil, og det har ikke noe med den låta Madcon kjørte så mye på radio i fjor å gjøre. Det er snakk om en kortfilm hvor konsept så bedre ut på papiret enn hva det ville si å gjennomføre det. Legger ved både trailer og hovedfilm nedenunder, så får dere gråte, bli usikre eller le etter behag. Vet ikke om jeg setter pris på kommentarer som manusforfatter og konseptutvikler, men Tommy og alle de andre fortjener to klapp på skulderen.

Trailer:

Film:

Beskrivelse:

Den globale oppvarmingen har resultert i parmanent snø- og isdekke på skandinavias landområder.

"Glown", også kjent som den semi-spirituelle lyskilden fra Hessdalen i Norge, har duplisert seg flere ganger og befinner seg nå over hele landet.

Patriell, Nevron om Maru er tre av de få overlevende i Akershus distrikt - Lillestrøm.

Det er ikke lett å overleve ...

--------------------------------------------

Manus: Bjørn Martin Saastad

Musikk, lyd, FX, Adobe After Effects: Tommy Gundersen

Kamera: Jon Andreas Carson, Tommy Gundersen

Lyd: Brage Leander Sørum

Klipping: Victoria Nerem

Filmet innenfor Lillstrøm VGS sine terretorier i løpet av 2010.

Det gjør jo det, sånn egentlig. Alle har sitt behov for å utfolde seg selv. Noen har et større og mer irriterende enn andre og vica versa. Etter å ha sett "Exit Through The Gift Shop", gikk det opp for meg at ikke alt man tror er kreativt er så jævlig bra, spesielt ikke hvis du har anlegg for å bli psykisk syk og holder på med saker og ting uten å resonnere over hva du driver med. Thierry Guetta, eller Mr. Brainwash, som den legendariske gatekunstneren Banksy etter hvert gjorde ham til, er eksempel på en gal person som har latt en stor trang til å filme hvert eneste sekund av livet sitt noen år etter moren hans døde, mest sannsynlig som en traumatisk bivirkning av det store nederlaget.

Thierry "Mr. Brainwash" Guetta © BanksyFilm.com

I hovedsak så er det kun amatørmessig filming denne karen driver med. Han har kamera med seg over alt, og fanger opp alt han gjør og i tillegg til alle han kommer over. Senere legger han kassettene i en bunke og legger dem ned i en eske. Slik fortsetter det til han plutselig får øyene opp for gatekunst gjennom en fetter (Invader) som komponerer space invaders ved hjelp av mosaikkteknikk. Dette fører til at han begynner å følge etter diverse gatekunstnere for å filme alt fra idéprossessen deres til verkene sitter godt på veggen. Han blir så oppslukt av denne fascinerende subkulturen at han drukner i miljøet og lar verden gå sin gang rundt det. Til slutt snubler han over et av verdens vanskeligst oppsporbare ansikter - Banksy. Han må finne denne fyren på alle omstendigheter. Ved en tilfeldighet tipser Shepard Fairey Banksy om at Mister Hjernevask kjenner til de beste graffiti-veggene i L.A. Her når Thierry et klimaks, og det går helt over stokk og stein for ham. Han gir et tilbud om å hjelpe Banksy med alt han måtte ønske frivillig, kjøper ham en telefon og ringetid og sier at han bare måtte ringe om det er noe han skulle ha behov for. Etter å ha filmet Banksy i flere uker uten stans, innser Banksy at fyren er gal og håpløs.

Banksy © BanksyFilm.com

Therry vet ikke hvordan å stoppe filmingen, og derav blir det heller ingen film, kun flere hundre minutter med ubrukelig filmmateriale. Etter å ha sett DVDen Thierry har brukt så lang tid på å klippe sammen, kommenterer Banksy følgende: "It was at that point I just realized that Thierry maybe wasn't a filmmaker, but a guy with mental problems that just happened to have a film camera. It just seemed to go on and on and on. It was an hour and a half of unwatchable nightmare trailers, essentially like somebody with a pure tension span with a remote control flickin' through a cable box of 900 channels. I told him that I hadn't seen anything like it, and I was totally enlighted by that. I was faced by that terrible thing when someone shows you their work and everything about it is ... shit, so I really didn't know where to start."

Selvportrett © Brage Leander Sørum, 2010

Da Banksy leverte disse frasene på tape kjente jeg meg både igjen i skoa til Banksy og under hatten til Thierry. Lenge har jeg gått rundt og tenkt over hva jeg egentlig driver med, noe som etter hvert har resultert i at jeg har holdt mange av idéene mine tilbake, istedenfor å skisse dem ut og få sluppet dem fri. Jeg har fått et mer kritisk øye for andre sine verk på lik linje som jeg har blitt ekstremt streng med meg selv om hvilke idéer jeg velger å dele med andre. Jeg har begynt å se på den kreative utfoldelsen min litt mer som en plage, som andre ikke har noen behov for å bli plaget med, og som en surrealistisk nødvendig og unødvendig trang parallelt med heroinistens daglige dose på plata - noe som er skadelig, men allikevel nødvendig å gjennomføre. Fotografiene jeg tar hoper seg opp til høye fjell av råfiler jeg aldri har tid til å redigere. Dette fører senere til at de blir borte i et alfabetisk korrekt organisert arkiv i en av harddiskene på dataen min. I tillegg til dette så synes jeg alt rundt meg er for rotete til å sette seg ned med et nytt prosjekt, noe som fører til at arbeidsvanene mine, for å ikke å nevne dagene ender opp med å bli ekstremt ueffektive. Det er nesten så jeg ikke lar meg inspirere lenger. Enten så er det gjort bedre enn hva jeg noen gang vil klare å oppnå, eller så suger det så voldtsomt at jeg får vondt av å være vitne til det. Allikevel klarer jeg ikke å tenke flere år frem i tid og fokuserer heller på å leve i nuet, med et snev av intuison om at jeg er treig - noe som fører til korte perioder med mange happenings, effektivt arbeid og lærdom. Har lar jeg meg igjen fascinere av andre personer, deres karakter og fremgang, blant annet Thomas Seltzer, Banksy, DJ Knucklz, Lain Trzaska, Scott Albert og Trent Reznor for å nevne noen.

Kanskje jeg også er en gærning med fotokamera, gitar og datamaskin? På den gode siden så har jeg skjønt at man bare lever en gang, og at det ikke er noe å tape på å prøve noe nytt man ikke har prøvd eller som ingen har gjort før. Hvis du har lest hele dette innlegget så må jeg beklage for hodepinen jeg har måttet pådra deg. Jeg burde seriøst få orden på tinga mine og gjøre noe. I dag har jeg slått ny rekord i å skrive et så innholdsrikt blogginnlegg på så kort tid. Om det er en god ting gjenstår å se...

- BM

Håkon Moslets grundige arbeid og research rundt undergrunnsnorge fra de ramponerte øvingslokalene i Oslo Forsøksgymnas, hvor De Dype starter med å spille coverlåter som MC5s "I Want You Right Now" og The Stooges' "Search And Destroy", til hvordan kokain- og deathpunklegendene i Turbonegro spilte sin siste konsert med flagget til topps, har i løpet av noen uker blitt min egen lille personlige bibel - en eksemplarisk bruksanvisning stappet full hva man bør gjøre for å gå fra å få hele Norge på nakken til å bli et av de mest ettertraktede og kaosskapende rockebandene verdig en plass i rockens historie.

Denne boka er ikke bare godt, morsomt og interessant skrevet, med referanser til å gå på ryggen av, men selve karakterene Hank Von Helvete eller Hertugen eller Hertis (også kjent som Hans Erik Dyvik Husby eller omvendt), Pål Pot Pamparius (aka Pål Bøttger Kjernes), Thomas Seltzer/Happy-Tom, Euroboy (Knut Schreiner) og Chris Summers (Christer Engen) og senere Caddy (Thomas Dahl), samt de tidligere dødspunkmedlemmene, er personligheter folk som meg ville ha betalt penger for å slå av en prat med. Det er kloke ord, glatte fremgangsmåter fra den levende datamaskinen Seltzer, tung rusbruk, spisse uttalelser og vanvittig sceneopptreden fra Hertugen sin side og pizza levert av Pål Bøttger "Pamparius".

De utallige måtene disse gutta har kava seg i vei med og vist finger'n på er grenseløse. Hele eventyret (les: biografien) om De Dype, Akutt Innleggelse og senere Turboneger, eller Turbonegro som navnet deres låter utenomlånds, har nærmest blitt en kartpakke i hvordan å tråkke i undergrunnsmiljøene det er så svært få igjen av per i dag. Etter å ha lest om hvordan denne denimbataljonen har marsjert og tilegnet seg respekt fra entusiaster og hyllere, senere kjent som Turbojugends, har jeg blitt inspirert på alle fronter. I mange år har jeg latt meg fascinere, prøvd å peile meg fram og kartlegge en viss anelse om hvordan undergrunnscener i samfunnet henger sammen, samt det å lykkes i undergrunsscenen. Jeg må si at Sagaen om denimfolket er et prakteksemplar på hvordan man drar et forbannet bandnavn mannen i gata hadde hatt problemer med å plassere i Helvete til å stå på samme rekke, gjerne et skritt fremfor samtlige rockeprovokanter i verdensklasse. Dette her er bandet her er det bandet svigemora di hater, og bandet jeg ser opp til som en av mine fremste forbilder.

Min første og siste Turbonegerkonsert var i steinbruddet i Groruddalen, under GranittRock i 2007. Det er en av de beste konsertene jeg har opplevd, med et publikum jeg aldri har sett maken til. Jeg synes det er trist at et så gjennomført band med en så sinnsyk attitude som Turboneger ikke finnes lenger. Legger ved et lite minne av konserten i bånn. Om du ikke har skjønt det enda, så er TRBNGR - Sagaen om denimfolket obligatorisk lesestoff om du ikke er født mongo, på godt Turbonegersk.

Overskriften kan vel ansees som en oppsummering av hva dette innlegget hovedsakelig handler om. Det er lørdag. Klokka er 20:30, og midt i Karl Johans gate, mellom Domkirka og Stortinget, sitter en av Norges mest dyktige musikanter på en stol ikledd en sort jakke, topplue og pulsvanter. Hva denne mannen klarte å utføre ved hjelp av noe som så ut til å være en liten monitor med backingtrack, topedals effektbrett fra Boss og en Gibson Les Paul Sunburst var ikke til å tro. Det er siste dagen by:Larm finner sted i Oslo by, og de har glemt igjen den dyktigste musikeren av dem alle - UTE PÅ GATA I 12 MINUSGRADER!

Hva er det som foregår? Jeg blir stående lamsått med brøluka mi på vidt gap. Hva jeg hører komme ut av noe som ser ut som en 10W-forsterker er ikke til å tro. Det er som å høre Roger Waters og David Gilmour i en og samme person! Ikke det at jeg har fått sjansen til å høre Pink Floyd live før, men jeg antar at det ville høres ut som noe i den duren. Denne fantastiske gitaristen som satt på stolen, med usle femten kroner i gitarbaggen sin etter mitt stusselige pengebidrag, skulle ikke sittet der ute i kulda. Han skulle hatt en scene, helt for seg selv. Kulden ble til 15 plussgrader i det de velspilte vibbene traff trommehinnene mine omtrent 4-5 respektfulle meter fra hvor dette musikalske talentet satt og spilte.

Ofte så lurer jeg på hva folk driver med. Har alle mistet evnen til å se hva som er bra? Er den nye generasjonen død? Har de gamle tørket fullstendig inn? Hvorfor er det slik at de håpløse rår og de fantastiske blir glemt bort i en råtten krok? Denne personen, som mange andre, fortjener så mye bedre. Verden er blind, og dette er en liten bit av det absurde puslespillet jeg er en del i, på lik linje med resten av verdens elendigheter. Folk flest er er blinde idioter. Det er et faktum.

Agnete Kjølsrud og meg!

Ja, jeg er en stor Djerv-fan og jeg venter spent på debutalbumet deres. Konserten var helt klart et av høydepunktene mine under Øyafestivalen i fjor. 22. januar braker det løs på Volt, da Aristillus varmer opp for Djerv. Dette her er to knallbra band som absolutt er verdt å sjekke ut. Kom innom aktivitetshuset Volt (i Lørenskog) om du bor i nærheten denne dagen! Dette her er en konsert det gjør vondt å gå glipp av!

Lyden er usynkronisert, men siden det var et helvete å jobbe med filmredigering på MacBooken min, så orket jeg ikke å gjøre så mye mer ut av det.

- BM